OM ORTODOKSE IKONER

ORTODOKSE IKONER representerer kanhende den viktigste og mest kraftfulle bevarte kristne kunst og kulturskatt i vår tid.

Denne særegne og gamle kristne spirituelle uttrykksform, har blitt forvaltet svært godt av Østkirken, helt fra de første århundrene av vår egen tidregning, videre gjennom middelalderen, og fram til i dag. Etter at den kristne Kirken ble skilt i år 1054, og deretter ble delt i en Østkirke og en Vestkirke, har ikonene vært en vesentlig del av den Ortodokse Kirkes hellige lære.

Dette veiskillet hvor den kristne familien, øst og vest kirken ble skilt, kalles Det store Skismaet.

Man mener at katakombene i Roma, de underjordiske hemmelige tunellene, hvor de første kristne forbudte menigheter gjemte seg, for å beskytte seg mot forforfølgelse og drap, var dekorert med ikonaktige bilder. De tidligste bildene av kristus er fra 2. århundre ,og ligner ikke på de Kristus ikonene vi kjenner i dag. En annen teori , som nok er vanskelig å bevise, er at legen Lukas, apostelen, malte den aller første ikonen av Guds Mor, Maria.

Disse første bildene la sannsynligvis et videre grunnlag for utviklingen av ikonografien, slik vi kjenner den i dag

-Som er en kunstart med målsetning å billedliggjøre og påminne beskueren om det livgivende evige Gudslyset. Ikon betyr bilde, på gresk.

På mange måter, kan man si at det er den evige Guddommelige lysenergien ikonmalerere har hatt som mål å formidle i sine ikonmalerier gjennom århundrene, Det var denne Lysenergiens helbredende og styrkene kraft de første kristne martyrer var villige til å gi sitt liv for. Mange av dem er da også avbildet ikonografisk, med sine særegne glorier, eller haloer, i gamle kirker og klostre.

Hvis man ikke har dette grunnleggende aspektet med seg, når man møter ikoner, kan ikonene lett framstå som fremmede merkelige bildefigurer med glorie, uten innhold og mening.

Det er imidlertid alltid graden av formidlingsevne av Det indre Gudslyset, det som skal gjennomtrenger alle de mørkere lag, både i ikonarbeidet og i menneskelivet, som kjennetegner ikoners kvalitet.

Ikonkunst handler derfor om formidling av "Evig, indre lys kraft" og ikke om ytre dekorativ perfesjonistisk kopieringsevne av gamlereligiøse bilder. Ikoner er ikke i utgangspunktet ment å være dekorasjon man bruker til å " å pynte opp"med, men mer som en uuttømmelig inspirasjonskilde til ånderlig og spirituell vekst for mennesket.

Et ikon har derfor som mål og inspirere og påminne betrakteren om Gudslyset evige tilstedeværelse i verden, i tilværelsen, i Alt, og i alle, og er derfor et viktig tilskudd og styrkende element i den kristne (ortodokse) spiritualitet.

I den Apostoliske Kirke ble det tidlig slått fast at ikonene er hellige vinduer til Himmelen, og en kanal til Guddommelig nåde. Ikonene er teologi skrevet i farger. 

Derfor er det også ansett som helt naturlig i Østkirken å ha et behov og ønske om denne påminnelsen av Lyset i familens indre liv, og i hjemmet forøvrig -Og ellers i rom man ønsker å opphøye.

Det er altså ikke tilbedelse av underlige figurer, i et dekorativt bilde det er snakk om, når den kristne østkirken bøjer seg, av ære. foran ikonet og kysser det.

Det er en ærbødighet og dyp indre anerkjennelse og respekt for Gudslysets evige tilstedeværelse, både i andre mennesker og i en selv.

Dette er verdifulle kristne grunnverdier å bringe med seg i dagen, både hjemme og ute.

Vi ser i dag at ikonets verdifulle iboende kraft ny-oppdages av stadig flere, også av de mange av dagens moderne søkende mennesker, som befinner seg langt utenfor den ortodokse kristne østkirkes rekker.

Mest kjent er nok de mange Madonna ikonbilder. Guds Moderen, eller Theotokos, som hun også kalles i Ortodoks kristendom. Maria. Hun som sa ja til å bli Guds Mor. Tross alle utfordringer, kjente og ukjente. Jomfruen med det underlige gammelmodige Kristusbarnet hvilene i sin kjærlige favn. Hun som peker og viser vei til Kristuslyset.

De fleste har støtt på disse Madonnaer, som en naturlig del av dagligliv, spiritualitet og trosliv, når de har vært ute og reist i sørligere og østliger deler av Europa.

Vi lever i en tid hvor spirituell og ånderlig søken er merkbart økende.

Identitet, røtter og tilhørighet representerer en viktig del av menneskelivet, også på et åndelig og spirituelt plan. Det jaktes på åndelig og spirituell tilhørlighet, trygghet, kraft, forståelse og svar, både høyt og lavt.

Det er derfor viktig å kunne kjenne til at mange gamle, virksomme og godt utprøvde åndelige og dypt spirituelle kraftkilder er tilgjengelig, også i egen kulturs bakgård. Om enn noe mer skjult og lavmælt enn mange andre tilbud man støter på,

Hvorfor i all verden har så kun den ortodokse kristne familiegrenen tatt seg bryet med å forvalte og verne disse kraftfulle og styrkende kristne kulturskattene Lyskilden, gjennom vår egen kulturhistoriens mange, og ofte mørke kapitler?

Kanskje synes mange i dag at denne grunnleggende brikken i kristendommens kjerne, fokus på Lysets potensiale i oss alle, er blitt altfor lite ivaretatt i Vestkirken, etter skilsmissen i 1054?

Forskjellige sider av samme sak er kanhende ivaretatt i de forskjellige grener av den kristne familien? Uten mørke, er det vanskelig å oppleve Lys, sies det i gamle ordspråk.

Det viktigste bør være at ikonene, som verdifulle billedlige hjelpemidler i spirituell kristen tradisjon henseende, er godt ivaretatt og er tilgjengelig for alle i dag, Dette er således også en universell spirituell kilde og gave, som påminner menneskets slumrende spiritualitet om deres egentlige og sanne natur. Av lys. Til Lys, Skapt i Guds Bilde 

De skinnende glorier er billedgjørelsen av menneskets høyeste potensiale, "Det Hele Menneske ", som lever i takt med, og har åpnet seg opp for det livgivende evige Gudslyset i sitt indre. Kjærligheten. Kanskje vår dypeste lengsel og det egentlige målet for all vår jordiske streben? 

Helgen Ikonene minner oss om alle de som gav sitt liv for å formidle Gudslyset levende kraft videre til oss andre.

Og selv for den kristne ikonograf/kunstner, gjennom sitt møysommelige arbeid med å kopiere gamle ikoner, eller male et helt nytt ikon, er arbeidets mål alltid det samme: å videreformidle dette Gudslyset evige eksistens i sitt arbeid.

Arbeidets med å føre ikonets indre, underliggende lyskvaliteter, gjennom mørkere lag, og fram til overflaten, etter meget strenge retningslinjer og tradisjonelle krav er en møysommelig og tidkrevende prosess for kunstneren.

Det kan ta måneder å male et ikon tilfredstillende.

Lyset skal skinne, og gjenkjennes gjennom lag på lag av mørkere farger.

I håndmalte ikoner av høy kvalitet, laget etter strenge tradisjonelle regler og kriterier brukes kun naturmaterialer, for å lage den tradisjonelle eggtempera malingen, Og det brukes ekte bladgull, og også noen ganger edelstener, for å formidle kraften og styrken i det Uskapte evige Lys.

Lyset i ikonet skal kunne oppleves som at det kommer innenifra, fra selve kjernen.

Man skal berøres dypt.

Det er naturligvis stor forskjell på kvaliteten av håndmalte ikoner og på kopierte trykte ikonbilder, som masseproduseres.

Det er også stor forskjell på ikoner som er malt i dyp inspirasjon, tro , bønn og hengivenhet og ære for Guds tilstedeværelse i Alt og alle, og for ikoner som kun kopieres av dekorativt hensyn.

Det viktigste er kanhende allikevel, selve påminnelsen om Lysets evige tilstedværelse i verden, i alt, og i alle, og dets indre forvandlende og helbredende livgivende kraft.

Her har selv de trykte ikoner en viktig funksjon.

Og vi kan alle ha  et stort utbytte av denne påminnelsen, å bli minnet om vårt potensiale ,at vi er skapt i Guds bilde . Gud er Hellig og vi skal strekke oss mot Lyset og Hans kjærlighet for oss.